Kommunen svarte – bare ikke på det Sivilombudet faktisk ba den om. Ombudets henvendelse gjaldt det nyere innsynskravet og den utestående innsynsklagen. Kravet var uttrykkelig identifisert: Jeg hadde bedt om dokumentasjon på kommunens påståtte kvalitetssikring og drøftinger med NAV, Statsforvalteren, UDI og IMDi. Kommunen skulle treffe en avgjørelse eller gi et foreløpig svar. Dersom innsyn ikke ble gitt, skulle saken oversendes til Statsforvalteren. I stedet for å åpne den nye døren låste kommunen opp en gammel, stengt dør. Bak den lå spørsmålene og innsynskravene jeg har reist siden 2022. Ved å avvise det eldre kravet på nytt traff kommunen en negativ og klagebar avgjørelse og åpnet dermed for første gang en klagevei til Statsforvalteren – bare ikke i saken den var blitt bedt om å behandle.
Det eldre kravet gjaldt blant annet dokumentasjonen bak de «klare retningslinjene» kommunen har vist til siden 7. april 2022. Dokumentasjonen skulle forklare hvorfor kommunen mente den ikke kunne følge de nasjonale føringene og regjeringens oppfordring om å legge til rette for avtalt selvbosetting, og hvorfor den private boligen i stedet måtte brukes som midlertidig alternativ mottaksplass ved aksept av den ordningen. Så langt har jeg ikke fått en dokumentert og etterprøvbar avgjørelse som forteller hva kommunen begrunner sine realitetsavgjørelser med, kun beskjed om at kommunen ikke ønsker å argumentere for sine løsninger. Som begrunnelse for den nye avvisningen av det eldre kravet legger kommunen ved gamle e-poster som omtaler nettopp kontrollene, dialogene og vurderingene det nyere kravet gjelder – det Sivilombudet hadde bedt kommunen behandle.
I en av e-postene hevder kommunen at den følger retningslinjene for avtalt selvbosetting. Den gjengir også IMDis fremgangsmåte: Dersom kommunen kan ta imot flyktningene, skal bosettingen avtales med IMDi. Flyktningene inngår da i kommunens bosettingstall og beholder retten til introduksjonsprogram og sosiale rettigheter. Innsynskravene har hele tiden gjeldt hvilke retningslinjer kommunen mente hindret den i å følge denne fremgangsmåten.
Kommunen hadde selv spurt om flyktningene skulle bo privat, og den 30. mars 2022 ble kommunen anmodet om å registrere personene med innvilget kollektiv beskyttelse hos IMDi. Allerede 1. april opplyste kommunen at de var registrert i IMDi-systemet. Likevel måtte jeg i et møte med kommunen 7. april logge inn i UDIs søknadsportal og medvirke til å sende en søknad om midlertidig alternativ mottaksplass, presentert som en hurtigløsning til bosetting. Kommunen hadde sagt at den selvsagt skulle bistå. Jeg var avhengig av at kommunen fulgte nasjonale råd og føringer, slik at jeg kunne hjelpe flere mennesker i sikkerhet uten urimelige kostnader. Derfor ba jeg om innsyn i retningslinjene som angivelig gjorde mottaksløsningen nødvendig. Jeg ble lovet både retningslinjene og en bekreftelse på bosettingen.
Den 8. april mottok jeg en bekreftelse på bosted i kommunen. Retningslinjene som angivelig krevde en MAMOT-søknad selv etter at kommunen hadde kommunisert sin aksept av bosetting i den private boligen, ble aldri fremlagt. Den 17. april innvilget UDI søknaden, men vedtaket gjaldt ikke bosetting. Det gjaldt en midlertidig alternativ mottaksplass som skulle opphøre når personene fikk tilbud om bosetting med offentlig hjelp – et tilbud kommunen, som utøver av offentlig myndighet, allerede hadde formidlet gjennom sin muntlige aksept og sin bekreftelse på at personene skulle bo i den private boligen. Ordningen var altså et alternativ til opphold i ordinært mottak frem til bosetting – ikke bosetting. Det spiller ingen rolle hvor mange ganger kommunen omtaler dette som bosetting, aksept av avtalt selvbosetting eller en hurtigløsning til bosetting. Faktum er at ordningen bare var en midlertidig mottaksløsning frem til bosetting.
UDI-vedtaket viste dessuten selv til avtalt selvbosetting som en mulig god løsning for personer med kollektiv beskyttelse og egnet bolig. Vedtaket lenket til retningslinjene vi hele tiden hadde forholdt oss til, der det fremgår at personer som bosettes på denne måten, inngår i kommunens vedtatte bosettingstall og beholder sine sosiale rettigheter. Innsynskravet gjelder derfor ikke en detalj som ble reist i ettertid. Det gjelder dokumentasjonen jeg ba om mens mennesker fortsatt måtte bringes i sikkerhet, og som jeg trengte for å kunne kontrollere at kommunen fulgte de nasjonale føringene. Jeg trengte også at kommunen gjennomgikk det som hadde skjedd, ryddet opp i eventuelle misforståelser og sørget for at jeg ikke ble påført flere unødvendige utgifter, slik at jeg kunne konsentrere meg om å hjelpe flere mennesker i sikkerhet. Spørsmålet står fortsatt ubesvart: Hvilke retningslinjer og vurderinger bygget kommunen på da den omtalte dette som bosetting, men førte personene inn i en mottaksordning som uttrykkelig bare skulle vare frem til et tilbud om bosetting?
Dokumentene ble først etterspurt muntlig av de involverte gjennom møter, telefon og personlig oppmøte på kommunehuset. Midt i en humanitær katastrofe trodde man at kommunens muntlige beskjeder og løfter betydde noe. Da spørsmålene fortsatt ikke ble avklart, ble politikere involvert. Men da kommunen begynte å fremstille IMDi som årsaken til den manglende bosettingen, samtidig som det ble stilt spørsmål ved vår intensjon med å kreve redegjørelse og avklaring, kunne vi ikke lenger basere oss på muntlige forklaringer. Dokumentasjon og etterprøvbarhet måtte prioriteres.
Det nye avslaget fremhever igjen at jeg etter dette takket nei til flere møter, som om det skulle kunne begrunne at innsynskravet avvises og saken avsluttes. Det som utelates, er at omfattende muntlig kontakt allerede var forsøkt, uten at spørsmålene ble besvart eller dokumentasjonen lagt frem. Jeg hadde vært tydelig: Nye møter kunne bli aktuelle når kommunen viste at den ville oppfylle sine forvaltningsplikter – behandle kravene, gi skriftlige begrunnelser og legge frem etterprøvbar dokumentasjon. Inntil da var det meningsløst å møte opp for å høre forklaringer og meninger som skiftet retning fra setning til setning, mens spørsmålene og kravene om dokumentasjon fortsatt ble ignorert. Å takke nei til enda en muntlig runddans fritar ikke kommunen fra skriftlig og etterprøvbar saksbehandling.
Fra 23. august 2022 gikk jeg derfor i hovedsak over til skriftlig kommunikasjon og uttrykkelige krav om dokumentasjon og innsyn. Men kommunen redegjorde ikke for beslutningene som hadde fått så store konsekvenser for flyktningene, utleierne og kommunen selv. I stedet svarte den med generelle dokumenter om ulike ordninger. Da kravet om den konkrete dokumentasjonen ble gjentatt, fikk jeg beskjed om at kommunen viste til «dokumentasjon for søknadsskjemaet» fra UDI, og at denne var unntatt offentlighet. Samtidig opplyste kommunen at den ikke ville bruke tid på å begrunne hvorfor løsningen var valgt, og gjorde i stedet intensjonen min med å hevde at bosettingen var håndtert feil til tema på nytt.
Da dette senere ble avklart med UDI, opplyste direktoratet at det eneste dokumentet de hadde sendt kommunen i den konkrete saken, var vedtaksbrevet om midlertidig alternativ mottaksplass. Brevet var datert 17. april og eksisterte derfor ikke da løsningen ble valgt og søknaden sendt 7. april. Dessuten lenket det til retningslinjene for avtalt selvbosetting – de samme retningslinjene kommunen hevdet at den ikke kunne følge.
I de samme e-postene viser kommunen til at saken skal ha vært drøftet. Den gjengir et svar fra IMDi om at en flyktning som takker nei til en bolig tilbudt av kommunen, samtidig takker nei til bosetting med offentlig hjelp, og at IMDi da kan starte en prosess om bosettingsnekt – en henvisning som ble oppfattet som en trussel. Men saken gjaldt avtalt selvbosetting. Denne ordningen gjelder flyktninger som selv har funnet bolig på det private markedet. Her hadde flyktningene allerede privat bolig, og kommunen hadde godkjent at de skulle bo der.
Et svar om konsekvensene av å takke nei til en bolig tilbudt av kommunen besvarte derfor ikke spørsmålet saken faktisk gjaldt. Tvert imot skaper svaret nye spørsmål: Hva spurte kommunen egentlig IMDi om? Hvilke opplysninger ble lagt frem? Ble det opplyst at kommunen hadde sikret tilskuddsmidler ved å akseptere bosetting i den private boligen? IMDi skrev samtidig at kommunen kunne si nei til avtalt selvbosetting dersom det var nødvendig og hensiktsmessig, og hvis at kommunen hadde fylt bosettingskvoten. Det er relevante opplysninger. Men MAMOT var ikke bosetting og kunne heller ikke i seg selv telle som bosetting i kvoten. Først ved bosetting gjennom IMDi kunne personene inngå i kommunens bosettingstall. Opplysningene dokumenterer derfor fortsatt ikke kommunens opprinnelige påstand om at UDI hadde bestemt at MAMOT måtte brukes for at personene skulle inngå blant antallet kommunen hadde vedtatt å bosette.
Kommunen gjentar samtidig at praksisen skal ha vært kontrollert med NAV og IMDi. Det nyere innsynskravet gjelder nettopp hva kommunen spurte om, hvilke opplysninger den ga, hvilke svar den mottok, og hva som faktisk ble vurdert. Er påstanden om kvalitetssikring i seg selv kommunens eneste dokumentasjon på at kvalitetssikring fant sted? Kommunen viser også til tidligere vedtak som den ikke ønsker å gjøre om. Hvilke vedtak? Vedtakene som ikke identifiseres i brevet? Vedtakene som ikke fremlegges når de berørte ber om innsyn, men som plutselig påberopes når kommunen skal forklare hvorfor de ikke skal endres?
Så kommer den siste selvmotsigelsen. Kommunen avviser det eldre innsynskravet med henvisning til at det tidligere er besvart. Den anser saken som avsluttet, men skriver samtidig at avgjørelsen kan påklages til Statsforvalteren «hvis det kan påvises saksbehandlingsfeil». Klageretten formuleres dermed som om feilen først må bevises før Statsforvalteren kan kontrollere om det faktisk er gjort feil.
Bak den gamle døren ligger mer. Det eldre innsynskravet gjaldt også dokumentasjon eller vedtak som skulle forklare kommunens bruk av en fast stønad uten individuelle vurderinger – med særlige konsekvenser for aleneforsørgeres livsopphold. I møtet 7. august 2024 ba Statsforvalteren kommunen gjennomgå aktuelle søknader og vedtak, kontakte de berørte og sikre at behandlingen var i samsvar med sosialtjenesteloven, integreringsloven og øvrig relevant regelverk.
Senere uttalte Statsforvalteren at dersom søknader eller henvendelser som skulle vært behandlet etter sosialtjenesteloven, ikke var realitetsbehandlet og avgjort ved enkeltvedtak, kunne det innebære brudd på sosialtjenesteloven §§ 41–43 og forvaltningsloven §§ 17 og 24–25. Samtidig understreket Statsforvalteren at stønad etter sosialtjenesteloven §§ 18 og 19 skal bygge på konkrete og individuelle vurderinger.
La oss se hva kommunen svarer når jeg nå klager på døren den nettopp låste opp. Vil den rette opp behandlingen – eller fortsette den samme praksisen, til tross for gjentatt veiledning fra både Statsforvalteren og Sivilombudet?
Hellhole.
