Tragedy in corruption

Therapy in rhyme - Tragedy in corruption

Flere av kommunestyrets representanter har lest retningslinjene som sier hva kommunen skal, må og ikke kan gjøre når de aksepterer bosetting og sikrer offentlige tilskudd. De sier de ønsker å hjelpe deres eneste familie med tilknytning til Ukraina, og de forteller at kommunen skal følge nasjonale retningslinjer for bosetting og sosialtjenestelovens satser ved utbetaling av ventestønader. Likevel tier de når de blir informert om administrasjonens motsatte retningslinjer og grove feil: Privatpersoner pålegges oppfølgingsansvaret og forsørgelsesplikten kommunen har sikret tilskudd for. Aleneforsørgere ignoreres og får under halvparten av sine rettmessige ytelser til livsopphold, mens andre får oppfølging og kan motta opptil det doble av sosialtjenestelovens satser. Administrasjonen sikrer ekstra tilskudd ved å påstå at de har statlige dokumenter som hindrer dem i å gjøre det retningslinjene sier de skal og må gjøre. I stedet velger de en løsning som retningslinjene sier de i utgangspunktet ikke kan velge, og begrunner dette med at de definerer flyktningene som noe retningslinjene sier de ikke må gjøre. Det er kommunestyrets ansvar å stille spørsmål om hvorfor regler og lover ikke følges for å sikre lovlig og etisk drift. Men deres stillhet skjuler et voksende bedrag og tilrettelegger for gjentakelse. Dette kollektive sviket rammer ikke bare flyktningene og kommunens innbyggere med familie og venner i krig, men også frivillige som har jobbet natt og dag for å bringe flyktninger i sikkerhet til en kommune som hevder å følge retningslinjene rundt regjeringens oppfordring om å avlaste mottakssystemet. Folkevalgte og ansatte som er betrodd med å forvalte samfunnets fellesmidler med redelighet, ærlighet og åpenhet, velger å ignorere forvaltningsloven, sosialtjenesteloven, kommuneloven og kommunens etiske retningslinjer. Samtidig blir privatpersoner og flyktninger, som ønsker svar på hvorfor kommunen saboterer deres mulighet til å hjelpe flere i trygghet, stemplet som problemet. Verdiene som lederne skryter av, blir definert av en skremmende mangel på forvaltningsetikk som skjuler grove feil og tragiske følgefeil. Er man vitne til en absurd grad av inkompetanse eller en kynisk manipulasjon av fakta når kommunen nekter å innrømme feil og gir klar beskjed om at de ikke skal bruke tid på å forklare deres handlinger? Mangelen på bosettingsreglement, dokumenter og vedtak som forklarer hvorfor de ikke følger retningslinjer og lover, fratar de skadelidende en lovpålagt klageadgang. Uten klageadgang skapes et byråkratisk vakuum som hindrer en ekstern kontroll som ville krevd beklagelse og tiltak for å hindre gjentakelse. Samfunnets svikt i alle ledd skaper en enorm psykisk belastning for de som har mistet muligheten til å få flere i trygghet, og det er begrenset hvor ofte privatpersoner klarer å be ledere vise sine verv, stillinger og innbyggere en smule respekt. Kunst og dikt blir viktige verktøy for å bearbeide frustrasjonen over lokale lederes oppførsel i en humanitær krise. Kanskje en sang kan inspirere noen til å vise seg sitt ansvar verdig? Rettferdighet begynner ofte med én som hever stemmen og nekter å være medskyldig. Det må da finnes en som tør å spørre hvorfor kommunen ignorerer retningslinjene de må og skal følge når de sikrer millioner i tilskudd? En som forlanger svar på hvorfor de profitterer grovt på sosiale rettigheter og løsninger som de i utgangspunktet ikke kan velge? En som krever tiltak for å unngå at hele kommunen kan ende opp som et globalt symbol på svik. «Kommunestyret har det øverste ansvaret for at kommunen opptrer i samsvar med lover og regler, at etiske standarder etterleves og at tjenester leveres i tråd med politiske mål.» Les mer: www.therapyinrhyme.com

Posted by Therapy in rhyme on Wednesday 7 May 2025