Tears in their eyes

Flere av dem som kom med bussene, er allerede registrert som bosatt i kommunene de har tilknytning til.
Nå får også vi vår bekreftelse fra kommunen: De første flyktningene er registrert i IMDi-systemet.

Kommunen har hørt på vår anmodning og vært effektiv. De har akseptert at flyktningene skal bo privat, og kommunen har bekreftet at de er registrert i IMDi-systemet. Da er det bare å vente på at de får det økonomiske på plass slik at man kan fortsette å hjelpe. For første gang på lenge kjennes det som om det går an å puste litt.

Notatene blir som en dagbok, et godt hjelpemiddel for å bearbeide inntrykkene. Det har vært så mye på så kort tid, og jeg trenger å samle det, sortere det og få det kronologisk ned for fremtiden. Ikke bare frykten, frustrasjonen og alt som har vært vanskelig å sette ord på. Men også godheten. Den som altfor få faktisk snakker om.

For godheten har vist seg i mange former. I mennesker som kjørte gjennom Europa. I dem som fant senger, mat og trygge rom. I dem som oversatte, ringte, sendte meldinger, åpnet dører og tok ansvar før noen rakk å be dem om det. Jeg har sett hvordan hjelp kan bli til logistikk, omsorg, våkenhet og handling på én gang. Alt for å finne en trygg vei gjennom kaoset.

Men samtidig kommer historiene om gribbene. Om dem som oppsøker grenseovergangene med helt andre intensjoner enn å hjelpe. Om jenter som prøver å gjøre seg usynlige for å slippe blikkene, faren og overgrepene. Jeg gjorde meg klar til å reise ned selv for å sørge for sikkerhet. Men da oppdaget jeg at det viktigste allerede var løst.

Løsningen var Rom 12 — norskerommet.

Nær grensen, i et nedlagt kjøpesenter i Polen, hadde kjærlighet på høyt nivå fått romnummer 12 og et flagg i rødt, hvitt og blått. Rommet for dem med tilknytning til Norge var i hovedsak fylt av kvinner med barn. Her fikk de en seng og sin første pustepause. De ble ivaretatt av hjelpere, vakter, tolker og frivillige som skapte orden i kaoset og sørget for trygg transport videre.

Da ble det viktigere å informere om den trygge ruten enn å reise ned selv. Ruten til sikkerhet var tydelig og godt ivaretatt. Det fantes gode nasjonale råd og føringer, både for dem man fikk ut og for kommunene som ønsket å bistå. Alt var tilrettelagt for å gjøre flukten så skånsom som mulig.
For mennesker på flukt, og for familie og venner i Norge, betydde det alt.

For dem som tok det som en selvfølge å bistå i en slik krise, ga tryggheten styrke nok til å bearbeide tårene og fortsette å hjelpe.