Still awake

Dobbeltmoralen er åpenbar når de skryter av felleskapets verdier og egen godhet, samtidig som de ignorerer grove feil som rammer stadig flere. Frykter de at en beklagelse ville ha avslørt deres manglende respekt for innbyggere, forvaltningsloven, sosialtjenesteloven, kommuneloven, UDI, IMDi og regjeringens anbefalinger? Er feilenes omfang blitt så omfattende at en beklagelse kan bli for kostbar med tanke på kommunens økonomi og deres ego? De påstår fortsatt å ha full kontroll over retningslinjene rundt bosetting og at alt er nøye kvalitetsikret, men etter en stund har de samkjørt svarene sine og prøver å bortforklare alt ved å hevde at de kunne ha sagt nei til bosetting og betraktet flyktningene som selvbosettere med færre rettigheter. Hvorfor kaster de bort tid og ressurser på å snakke om hva de kunne ha gjort? Flyktningene bosatte seg fordi kommunen aksepterte bosettingen og sa de ønsket å hjelpe, og det er vel dokumentert at kommunen tok på seg ansvar ved å sikre offentlige tilskuddsmidler som knytter flyktningene til kommunen. Hadde kommunen sagt nei, kunne privatpersoner, i stedet for å måtte finansiere og utføre oppgaver kommunen har sikret tilskudd til, fortsatt ha hatt muligheten til å bosette både dem og flere i en annen kommune som følger retningslinjene og ønsker å hjelpe. Sitat IMDi: «Du vil kun få ett tilbud om bosettingskommune. Du kan ikke klage på tilbudet.» Man ser ledere så opptatt av å unngå beklagelser at de i teorien skjuler sitt svik mot flyktninger og privatpersoner ved å hevde at de misbruker statens ordninger for å urettmessig sikre millioner i tilskudd. Noen går til og med så langt som å påstå at de, ved å stille irrelevante spørsmål om selvbosettere, har kvalitetsikret retningslinjene rundt avtalt selvbosetting og dermed har ingenting å beklage. Selvbosettere, som bosetter seg på eget initiativ uten kommunens involvering, sikrer ikke kommunen offentlige tilskudd, og flyktningene kan vente i opptil seks måneder før de enten spør en kommune om å bli bosatt med offentlig hjelp via avtalt selvbosetting eller ber IMDi om å fordele dem til en hvilken som helst kommune. Kommunens representanter, som fraskriver seg ansvar ved å omtale flyktningene som selvbosettere, har likevel sikret flere år med offentlige tilskuddsmidler og sørget for at flyktningene ikke kan bli bosatt med offentlig hjelp i en annen kommune. Sitat IMDi: «Avtalt selvbosetting: Dette må ikke forveksles med selvbosettere, som bosetter seg på eget initiativ» (dvs. uten medvirkning fra det offentlige). Dessverre finnes det ingen dokumentasjon som kan gi innsikt i hva kommunens representanter forholder seg til når de skryter av egen innsats, samtidig som de nekter å følge retningslinjer og avfeier alle rop om hjelp. Men man forstår godt hvorfor de dropper all forvaltningsetikk – dette er så dypt uetisk at det ikke lar seg dokumentere i vedtak. Til tross for at de med øverste ansvar er informert om kommunens utnyttelse av mottakssystemet, privatpersoner og spesielt aleneforsørgeres rettigheter midt i en humanitær krise, ignorerer de oppfordringen om å kreve redegjørelse eller innføre et reglement for bosetting som sikrer flyktningenes rettigheter og gir klageadgang for å hindre gjentakelse. Tilliten til at kommunen ville rette opp sine feil viste seg å være en stor, naiv tabbe. Kommunens etiske retningslinjer: «Kommunen legger stor vekt på redelighet, ærlighet og åpenhet i all sin virksomhet. Både folkevalgte og ansatte har ansvar for å etterleve dette prinsippet.» Fortsatt ødelegger tvilen nattesøvnen: Hva om tragedien ikke skyldes en maktarroganse som kjemper for å opprettholde illusjonen om kontroll og godhet, men et kollektivt kaos skapt av inkompetanse? Inkonsekvente uttalelser som «Vi godtok avtalt selvbosetting, men problemet er at flyktningene er selvbosettere» styrker denne teorien. Likevel har teorien klare mangler: inkompetanse alene ville aldri klart å så konsekvent motsi alle retningslinjer og loven for å dekke over organisasjonens urettmessige profitt. Denne systematiske oppførselen, som frarøver privatpersoner muligheten til å få flere i trygghet, krever en kalkulerende kynisme når det selges inn som godhet med påstander som «Vi strekker oss langt for at de som er bosatt i kommunen skal få muligheten til å få sine nære bosatt.». Men det er ignoransen som virkelig holder en våken – alle som lover å stille spørsmål, men velger taushet og svikter sine etiske plikter. Når tilskudd sikres uten oppfølging, når sosialtjenesteloven og forvaltningsetikk ikke følges uten forklaring, og når retningslinjer fabrikkeres for å rettferdiggjøre urett, så er det ignoransen som tilrettelegger for gjentakelse. Gjennom en kollektiv ansvarsfraskrivelse og likegyldighet skapes det ultimate svik som hjemsøker en natt etter natt. Kommunens etiske retiningslinjer: «Ansatte og folkevalgte skal være seg bevisst at de danner grunnlag for innbyggernes tillit og holdning til kommunen. Folkevalgte og ansatte skal derfor aktivt ta avstand fra og bekjempe enhver uetisk praksis.» Les mer: www.therapyinrhyme.com

Posted by Therapy in rhyme on Thursday 1 May 2025