Sickness of denial
Det som i utgangspunktet kunne forklares som en blanding av inkompetanse, arroganse og ignoranse, utvikler seg over tid til noe vesentlig dystere. Når man ser et helt samfunn av ledere som velger å ignorere grove feil og bagatelliserer bedrageri, oppstår det dype og varige traumer for dem som rammes. For enkeltpersoner som har investert tid, krefter og økonomiske ressurser i å hjelpe mennesker som allerede bærer på sine egne sår fra krig og flukt, blir dette ikke bare en byråkratisk provokasjon, men en form for psykisk terror som river opp tilliten til hele organisasjonen. Les mer på www.therapyinrhyme.com
Posted by Therapy in rhyme on Saturday 26 April 2025
Om "Sickness of denial"
Tekst/Dikt
Om "Sickness of denial"
Sickness of denial handler om et system som heller beskytter sin egen fortelling enn menneskene som bærer konsekvensene av den.
Når ingen vil innrømme feil, må skylden legges et annet sted. Når ansvar skyves bort, får uretten mer kraft.
Når faktum ikke passer med fortellingen, beskyttes fortellingen likevel.
Da blir fornektelsen en sykdom.
Ikke fordi noen tok feil.
Men fordi feilene forsvares lenge nok til at de blir en del av systemets sykelige selvbilde.
Tekst/Dikt
Three traits entwined form an abhorrent display
Creating a conceited beast, in stages of decay
The words become twisted, they manipulate and cheat
Playing tenebrous games with lives, thinking they’re discreet
Arrogance and incompetence mean your shield’s so hollow
Through ignorance you thrive, watching others fall and wallow
Corruption festers in the souls, becoming so despised
In this twisted game of ego, all truths are demonized
With this trinity of evil, all truths are demonized
Promises are broken, while they sit on their thrones
Shifting blame onto others, though it’s never their own
In this world of ignorance where darkness thrives
As arrogance and incompetence compose their lies
The sickness of denial is a plague upon this land
A toxic stain that spreads, a breach reaching like a hand
Blame it on everyone else and never admit you’re wrong
Pour fuel on the fire of injustice, shadows hover and throng
No justice, no love, all hope’s fading fast
In this world of despair, lies obscure the past
Eradicate all hope from those who trust
Leaving deep scars, turning dreams into dust
Becoming so despised
In this twisted game of ego
All truths are demonized
In this twisted game of ego
All truths are demonized
With this trinity of evil, all truths are demonized
With this trinity of evil, all truths are demonized
With this trinity of evil, all truths are demonized
With this trinity of evil, all truths are demonized
Promises are broken, while they sit on their thrones
Shifting blame onto others, though it’s never their own
In this world of ignorance where darkness thrives
As arrogance and incompetence compose their lies
The sickness of denial is a plague upon this land
A toxic stain that spreads, a breach reaching like a hand
Blame it on everyone else and never admit you’re wrong
Pour fuel on the fire of injustice, shadows hover and throng
No justice, no love, all hope’s fading fast
In this world of despair, lies obscure the past
Eradicate all hope from those who trust
Leaving deep scars, turning dreams into dust
The sickness of denial is a plague upon this land
A toxic stain that spreads, a breach reaching like a hand
-Jan Helge Almås-
Dagbok 24.01.2023
Bekreftelsene er harde å møte.
Men det hardeste er at ingen ser ut til å bry seg om noe så grunnleggende som innbyggeres rettssikkerhet.
Om at en alenemor kan sitte igjen med langt mindre enn behovene tilsier, mens kommunen snakker om retningslinjer, kvalitetssikring og at alt er gjort riktig.
Jeg involverer hele kommunestyret.
Denne kamufleringen av feil må rettes opp i.
Hvis alle blir informert, må det være noen som kjenner plikten sin.
Så kommer svaret:
Kommunen har ikke egne retningslinjer, men forholder seg til nasjonale retningslinjer.
Hele saken har jo handlet om at kommunen har vist til klare retningslinjer som grunnlag for at de ikke kunne gjøre det nasjonale retningslinjer sa at de skulle gjøre. Nå finnes de ikke. Samtidig hevdes det at alt er kvalitetssikret gjennom dialog med IMDi, Statsforvalteren og NAV.
Men hvor er redegjørelsen?
Hva har de kvalitetssikret?
Hvor er svaret på hvorfor avtalt selvbosetting ikke ble brukt da flyktningene hadde tilknytning, bolig og kollektiv beskyttelse?
Hvor er forklaringen på hvorfor barnas behov forsvant i regnestykket?
Hvor er begrunnelsen som kan etterprøves?
I stedet blir tyngden flyttet.
Til antall e-poster.
Til at jeg ikke vil i møter uten redegjørelse.
Til at saken er ensidig fremstilt.
Til at ansatte opplever beskyldningene som krevende.
Det er sikkert krevende.
Men det er også krevende å bruke måneder på å be om svar som aldri kommer.
Det er krevende å se mennesker på flukt bli fortalt at de har mindre rettigheter fordi de ønsket å bli bosatt med alle rettigheter.
Det er krevende å høre at alt er gjort riktig, når dokumentene peker en annen vei.
Det er krevende å oppdage at spørsmålet om rettssikkerhet kan forsvinne bak en administrativ forsvarstale.
Jeg er klar over at den skriftlige tonen min er hard.
Men den er ikke i nærheten av å vise hvor hard realiteten var da den traff.
Jeg trodde lenge at dette kunne være inkompetanse.
Kanskje misforståelser.
Kanskje kaos.
Kanskje dårlig kommunikasjon.
Men når feilen blir forklart, dokumentert og gjentatt, og svaret fortsatt er at ingenting er galt, da er det noe annet som trer frem.
En sykdom.
En fornektelse som sprer seg gjennom hele saken.
Og det mest skremmende er ikke lenger bare hva kommunen gjorde.
Det er at de benekter alt, og dermed legger til rette for at det kan skje igjen.
© All rights reserved: Jan Helge Almaas - almaas@therapyinrhyme.com - Granlivegen 11, 8683 Trofors, Norway
