Orgasmatron

Del

Dagbok 14.08.23

Hver gang jeg har prøvd å dra saken inn i et spor av etterprøvbarhet, glir den ut igjen.
Inn i provoserende oppfatninger.
Bortforklaringer.
Nye versjoner av de samme irrelevante svarene.
Det er som om selve spørsmålet er mer provoserende enn grunnen til at det må stilles.
Jo mer alvorlig saken blir, jo mer absurd blir formen den møtes med.
Til slutt føles det nesten umulig å beskrive nøkternt.
For hva gjør man når virkeligheten oppfører seg som en forvaltningsmessig parodi?
Man bruker parodien til å skrive satire.
Ikke for å gjøre saken mindre alvorlig.
Men fordi det alvorlige ikke lenger får plass i vanlig språk.
Satiren blir ikke et førstevalg.
Den blir et symptom.
Et symptom på manglende forvaltningsetikk.
Et symptom på at plikten til å redegjøre, begrunne og gjøre beslutninger etterprøvbare blir erstattet av selvsikkerhet, unnvikelse og fornærmet makt.
Sketsjen starter med et enkelt spørsmål om barns rettigheter:
Hvordan kan en ytelsespraksis uten individuelle hensyn, som rammer aleneforsørgere hardest, forsvares uten redegjørelse, begrunnelse og klageadgang?
I satiren blir dette til paradokset:
Halvparten er mer enn alt.
Arrogansen kjenner lovene, reglene og retningslinjene, men vrir dem til fordel for egen organisasjon.
Inkompetansen forstår lite, men gjentar Arrogansens påstander og føler seg krenket av fakta.
Slik blir barns behov, rettigheter og regnestykker presset inn i en virkelighet der ingenting lenger henger sammen.
Når forvaltningen begynner å ligne parodi, blir satiren ikke en overdrivelse.
Den blir et forvarsel om hvor langt virkeligheten kan gli når ingen krever kontroll.
Share:
© All rights reserved: Jan Helge Almaas - almaas@therapyinrhyme.com - Granlivegen 11, 8683 Trofors, Norway
nb_NO