Nothing is as it seems

Del

“Nothing is as it seems” handler om dårlig lederskap, noe som ofte kjennetegnes av en manglende evne eller vilje til å undersøke, konfrontere og rette opp feil. Når ledere heller velger å bruke villedende retorikk som skjuler feil, kan de skape et miljø preget av mistillit og frykt. Ansvarsfraskrivelse og skyldfordeling kan føre til at andre kan bli redde for konsekvensene av å gi ærlige tilbakemeldinger eller rapportere alvorlige feil, det letteste blir å se en annen vei. Denne likegyldigheten kan føre til en destruktiv syklus der feil gjentas, samtidig som tilliten til ledelsen og organisasjonen som helhet gradvis blir svekket til det punktet hvor det kan bli vanskelig å reparere uten omfattende utskiftninger. Når ledere nekter å rydde opp i grove feil og prioriterer å skape en illusjon om ufeilbarlighet, skaper stillheten fra de som burde ha hevet stemmen, et dystert bilde av en dysfunksjonell verden. En verden hvor tårene fra de som lider, forblir usett i et mørkt hav av apati. www.therapyinrhyme.com

Posted by Therapy in rhyme on Thursday 9 January 2025

Dagbok 25.12.23

Har de glemt alle spørsmålene de lovet å stille for å sikre at private boliger kunne brukes i henhold til nasjonale råd og føringer?
Hva er det de har bedt Statsforvalteren om å vurdere?
Kommunen står i media og snakker om boligmangel.
De skal ta vare på flyktningene på en skikkelig måte, men boligkrisen hindrer dem.
Det er nesten imponerende hvor raskt ansvaret alltid finner en annen adresse.
Først var det klare retningslinjer og dokumenter fra UDI som visstnok hindret effektiv bosetting.
Så ble IMDi proppen, fordi bosettingen ikke kom.
Nå er det boligmangel.
Alltid noe annet.
Alltid noen andre.
Aldri kommunens egen praksis.
Da private stilte med bolig, tid, penger og vilje, ble det ikke ryddet vei for trygg bosetting.
Det ble gjort uklart, dyrt og utrygt.
Private måtte, i stedet for å være utleiere, sikre boligmasse for et alternativ til mottak.
Så står kommunen nå i media og klager over at det mangler boliger til bosetting av flyktninger.
Etter all tiden som gikk med.
Etter økonomien som ble presset.
Etter helsen som ble brukt opp.
Etter hjelpen som faktisk fantes, men ble gjort til en belastning.
Da føles det ikke bare dobbeltmoralsk.
Det føles som ren hån.
Her ble privat bosetting gjort til et risikoprosjekt.
Noe man ikke ville utsette andre utleiere for.
Det var planen. Det var håpet. Det ble marerittet.
For dette rammer alle parter.
Kommunen taper når private boliger ikke brukes til rask bosetting.
Flyktningene taper når rettigheter og ytelser skyves ut i tåke.
Innbyggere taper når hjelpen deres gjøres til et privat risikoprosjekt.
Andre kommuner erfarte at avtalt selvbosetting kunne fungere svært godt.
Det kunne løse boligproblematikken, gjøre det mulig å bosette flere og gi raskere tilgang på tilskuddsmidler.
Flyktningene var lettere å integrere fordi de allerede hadde tilknytning.
De med tilknytning som ønsket å få sine i sikkerhet, kunne brukt kreftene på det private bolig markedet.
På å få flere i sikkerhet. På å gjøre det regjeringen faktisk oppfordret til.
Men ikke her.
Her ble den private hjelpen gjort til en belastning.
Her ble boligen et mottak.
Her ble utleieren en dugnadsarbeider.
Her ble ansvaret flyttet til dem som prøvde å hjelpe.
Det offentlige bildet er pent.
En kommune som vil hjelpe.
En kommune som bare mangler boliger.
En kommune som gjør så godt den kan, og gråter pent over at den ikke kan bistå mer.
Under overflaten råtner dobbeltmoralen.
De lager krisen, nekter å rydde opp i den, og skylder så på krisen.
Det eneste de ser ut til å ville hjelpe, er sitt eget selvbilde.
Nothing is as it seems.
Share:
© All rights reserved: Jan Helge Almaas - almaas@therapyinrhyme.com - Granlivegen 11, 8683 Trofors, Norway
nb_NO