I can see the blood

Samme dag som politikerne mener at kommunen er kompetent nok til å bosette en enda mer sårbar gruppe, gir Sivilombudet kommunen frist til å gjøre noe den har unngått i over fire år: å ta saken inn i et lovpålagt og etterprøvbart spor. 

Sivilombudets brev kommer etter at Statsforvalteren allerede har veiledet kommunen i flere spor. Først om rettigheter, søknader, vedtak og kommunens plikt til å behandle saker etter lovverket. Senere om innsynskrav, klagebehandling og plikten til å sende avslag videre.

Men når veiledning ikke følges, lånt autoritet misbrukes som såpe, og fraværet av saksbehandling blir definert som at kommunen «ikke kan se saksbehandlingsfeil», styrkes mistanken om at de samme feilene er blitt etablert praksis.

Jeg vet at kommunen kommer til å ignorere Sivilombudets forventning, og begynner med en gang å forfatte svaret som skal sendes når fristen går ut. En kommune som viser til kvalitetssikring, drøfting og veiledning, men likevel velger å gjøre hva den vil, kommer ikke til å endre mønster og gi et relevant, etterprøvbart svar etter så mange år. Svarer de så er det nok kun for å gjenta saksbehandlingsfeilene og bekrefte systemsvikt.

De samme menneskene som har forsvart at innbyggere måtte drive mottak ved aksept av bosetting, og at barns rettigheter forsvinner i faste satser uten etterprøvbar individuell vurdering, står nå offentlig og snakker varmt om hvor vondt det er at enslige, sårbare mindreårige må bli sittende lenge på asylmottak. De renvasker den kollektive svikten i media med flotte ord; Kompetanse. Omsorg. Hjertevarme. Humanitært ansvar. Trygghet. Stabilitet. Gode intensjoner.
Det er forvaltningsparodi på høyt, høyt nivå.

De har i flere år blitt gjort kjent med mulige brudd på flere lover.
Nå har de gjennom drøfting, veiledning og flere brev fått beskjed om hva som kreves for at mistanken om lovbrudd skal kunne kontrolleres.
De er konkret informert om hva kommunen må gjøre for å behandle saken i samsvar med lovverket.
De er informert om at stønad må bygge på konkret og individuell vurdering.
De er informert om at barnets beste og barns rett til tilstrekkelig levestandard skal inngå.
De er informert om at kommunen ikke følger offentleglova, og at dette hindrer ekstern kontroll.
De er informert om at kontroll kan avdekke flere brudd på barnekonvensjonen, sosialtjenesteloven og forvaltningsloven.
De kan ikke skylde på uvitenhet lenger.

Likevel ser det ut som de med det øverste ansvaret for at kommunen følger lover, regler og retningslinjer, prioriterer en kollektiv rengjøring som skjuler frarøvelsen av politiske, sosiale og økonomiske goder fra befolkningen.

Flere års misbruk av lånt autoritet og påstander om gode intensjoner vasker ikke bort tapt rettssikkerhet.

I can see the blood.