Gjem, glem og gjenta

Del
Gjem, Glem og Gjenta

Hva gjør at ledere velger å gjemme og glemme sine feil, for så å gjenta dem? Er det frykten for at åpenhet om feil kan true deres autoritet? Ønsket om å opprettholde illusjonen om kompetanse og troverdighet er forståelig, men når dette ønsket overskygger evnen til å rydde opp i feil, utvikler det seg raskt til et bedrag som vokser ut av kontroll. Mangelen på læringsvilje og uvilligheten til å lytte til dem som påpeker feilene, kombinert med at hele organisasjonen er ukritisk og unnlater å kreve redegjørelse, gjør at ‘Gjem, Glem og Gjenta’ blir selve oppskriften på hvordan en feil kan utvikle seg til å bli et bedrageri med mange medskyldige og skadelidende. Når det ikke påvirker dem direkte, ser man at ingen tør eller vil ta ansvar for å rydde opp i feilene. I stedet for å hjelpe, blir ‘Gjem, Glem og Gjenta’ stående som et skremmende slagord for hele organisasjonen. Videre kommunikasjon blir umulig når de har bestemt seg for at de kan gjøre hva de vil, og den kollektive mangelen på respekt for retningslinjer, både statlige og etiske, er i lengden en psykisk påkjenning som skremmer de fleste til taushet. I stedet for å la stillheten legitimere deres oppførsel, blir diktene en viktig påminnelse om at feil aldri bør gjemmes og glemmes, men brukes til å lære av, for å sikre at de ikke gjentas. «Ledere skal bygge en organisasjonskultur basert på åpenhet og som ivaretar kommunens verdigrunnlag: redelighet, respekt og raushet og etiske regler. Lederne må være bevisst på at de gjennom ord, handling og lederstil har stor innflytelse på kulturen og normene for adferd i kommunen og at de dermed har et særlig ansvar for oppfølging av de etiske retningslinjene» www.therapyinrhyme.com

Posted by Therapy in rhyme on Thursday 3 April 2025

Dagbok 17.12.22

Kommunen er anmodet om å bosette flere.
Før de går videre, vet de hvilke spørsmål som må stilles for å sikre at feilene ikke gjentas.
Flere har blitt informert om konsekvensene når avtalt selvbosetting gjøres om til mottak, bosetting utsettes, ansvar skyves over på private, og ytelser beregnes uten individuelle hensyn.
Ingen spør hvorfor kommunens eneste innbyggere med familie og nettverk i Ukraina ble fratatt muligheten til å få flere i sikkerhet, og satt i en situasjon der de måtte bære kostnader, ansvar og oppfølging som kommunen får offentlige midler for å håndtere.
Ingen spør hvorfor en alenemor med barn fikk en ytelse langt under nivået i de statlige veiledende satsene for økonomisk stønad.
Ingen spør hvorfor en forenklet formel kan overstyre individuelle behov.
Barns rettigheter skal stå sterkt i den norske rettsstaten, men ingen spør hvorfor barnas rettigheter forsvinner i regnestykket.
Det er som om de oppriktig mener at kommunen ikke taper på en praksis som utsetter bosetting og hindrer dem med tilknytning i å få flere i sikkerhet.
Som om flyktningene ikke taper penger på å ikke bli bosatt med alle rettigheter.
Som om utleier ikke taper penger på å måtte drive et unødvendig mottak med ansvar kommunen får offentlige midler for å håndtere.
Alt blir snudd på hodet.
Så lenge alle går i minus, virker det som om de mener at alle vinner.
I stedet går de videre og tilrettelegger for gjentakelse.
Skepsisen til ledere begynner å feste seg.
Ikke fordi de gjør feil.
Alle kan gjøre feil.
Men fordi de ikke rydder opp når feilen blir synlig.
Fordi de ikke krever redegjørelse før de går videre.
Fordi de forvalter fellesskapets midler, men opptrer som om konsekvensene tilhører alle andre.
Og fordi det nå ser ut som oppskriften er klar:
Gjem det som ikke tåler lys.
Glem dem som ble rammet.
Gjenta praksisen før noen rekker å kontrollere den.
Share:
© All rights reserved: Jan Helge Almaas - almaas@therapyinrhyme.com - Granlivegen 11, 8683 Trofors, Norway
nb_NO