Gjem, Glem og GjentaHva gjør at ledere velger å gjemme og glemme sine feil, for så å gjenta dem? Er det frykten for at åpenhet om feil kan true deres autoritet? Ønsket om å opprettholde illusjonen om kompetanse og troverdighet er forståelig, men når dette ønsket overskygger evnen til å rydde opp i feil, utvikler det seg raskt til et bedrag som vokser ut av kontroll. Mangelen på læringsvilje og uvilligheten til å lytte til dem som påpeker feilene, kombinert med at hele organisasjonen er ukritisk og unnlater å kreve redegjørelse, gjør at ‘Gjem, Glem og Gjenta’ blir selve oppskriften på hvordan en feil kan utvikle seg til å bli et bedrageri med mange medskyldige og skadelidende. Når det ikke påvirker dem direkte, ser man at ingen tør eller vil ta ansvar for å rydde opp i feilene. I stedet for å hjelpe, blir ‘Gjem, Glem og Gjenta’ stående som et skremmende slagord for hele organisasjonen. Videre kommunikasjon blir umulig når de har bestemt seg for at de kan gjøre hva de vil, og den kollektive mangelen på respekt for retningslinjer, både statlige og etiske, er i lengden en psykisk påkjenning som skremmer de fleste til taushet. I stedet for å la stillheten legitimere deres oppførsel, blir diktene en viktig påminnelse om at feil aldri bør gjemmes og glemmes, men brukes til å lære av, for å sikre at de ikke gjentas. «Ledere skal bygge en organisasjonskultur basert på åpenhet og som ivaretar kommunens verdigrunnlag: redelighet, respekt og raushet og etiske regler. Lederne må være bevisst på at de gjennom ord, handling og lederstil har stor innflytelse på kulturen og normene for adferd i kommunen og at de dermed har et særlig ansvar for oppfølging av de etiske retningslinjene» www.therapyinrhyme.com
Posted by Therapy in rhyme on Thursday 3 April 2025
Dette er et kunstprosjekt inspirert av virkelige hendelser og formet av traumer. Det bruker mørk politisk satire, poesi, musikk og samfunnskritikk til å bearbeide ettervirkningene av et langvarig møte med offentlig forvaltning. Bakgrunnen er en erfaring der spørsmål om bosetting, rettigheter, ytelser, vedtak, innsyn, begrunnelser og klageadgang over tid ble opplevd som utilstrekkelig avklart.
Satiren er derfor komprimert, forvrengt, emosjonell og rytmisk, preget av opplevelsen av manglende kontroll og etterprøvbarhet. Den skal leses som satire og kunstnerisk bearbeiding, ikke som nøytral saksfremstilling eller juridisk konklusjon.
Arrogansen, Inkompetansen, Ignoransen og Juristen er fiksjonaliserte, polariserte og satiriske forklaringsmodeller. De oppstod som kunstneriske personifikasjoner i møte med en opplevd mangel på etterprøvbare svar, der det ikke lot seg avklare om svikten skyldtes bevisste valg, manglende kompetanse, lojalitet, passivitet, prestisje eller systemsvikt.
Figurene tilhører traumenes og satirens språk, ikke forvaltningens eller jussens. De er ikke nøytrale analyser, men uttrykk for hvordan offentlig makt kan oppleves når trygghet, tillit, ansvar og etterprøvbarhet bryter sammen.
Tonen er bevisst mørk, skarp, overdrevet og grotesk. Ironi, galgenhumor, rytme og gjentakelser brukes for å speile en opplevd absurditet. Korrupsjonsbegrepet brukes som bilde på tap av tillit og rettssikkerhet når sosiale og økonomiske rettigheter oppleves forvaltet uten reell etterprøvbarhet.
Ord og bilder som «ondskap», «nepotisme» og «krigsprofitering» brukes også som samfunnskritiske, moralske og kunstneriske uttrykk. De fungerer som metaforer for en opplevelse av tapt rettssikkerhet og tillitsbrudd, ikke som faktapåstander om konkrete personers skyld, hensikter eller karakter.
Rim, musikk, poesi, satire og mørk humor brukes for å gi form til søvnløshet, sorg, sinne, uro og avmakt etter en konkret og langvarig opplevelse av manglende forvaltningsmessig avklaring. Når en institusjon man skulle kunne stole på oppleves å svikte, kan spørsmålene fortsette å gå i ring: Hva skjedde egentlig, hvorfor ble det ikke rettet opp, og hvordan kunne et system som skulle bistå, ende med å gjøre hjelpen vanskeligere?
Prosjektet forsøker å bære traumet gjennom kunst, ikke erstatte manglende dokumentasjon, innsyn, klagebehandling eller kontroll. Der søvnløsheten gjentar det ubesvarte, hindrer kunsten at det eier hele natten.
Et satirisk kunstprosjekt basert på traumene som oppstår når offentlig myndighetsutøvelse, midt i en humanitær katastrofe, oppleves som mer opptatt av å skjerme egne feil enn av å sikre hjelp, avklaring og etterprøvbarhet. Siden er under oppdatering. |