Deceitful Tongues

Dette er et kunstprosjekt inspirert av virkelige hendelser og formet av traumer. Det bruker mørk politisk satire, poesi, musikk og samfunnskritikk til å bearbeide ettervirkningene av et langvarig møte med offentlig forvaltning. Bakgrunnen er en erfaring der spørsmål om bosetting, rettigheter, ytelser, vedtak, innsyn, begrunnelser og klageadgang over tid ble opplevd som utilstrekkelig avklart.

Satiren er derfor komprimert, forvrengt, emosjonell og rytmisk, preget av opplevelsen av manglende kontroll og etterprøvbarhet. Den skal leses som satire og kunstnerisk bearbeiding, ikke som nøytral saksfremstilling eller juridisk konklusjon.

Arrogansen, Inkompetansen, Ignoransen og Juristen er fiksjonaliserte, polariserte og satiriske forklaringsmodeller. De oppstod som kunstneriske personifikasjoner i møte med en opplevd mangel på etterprøvbare svar, der det ikke lot seg avklare om svikten skyldtes bevisste valg, manglende kompetanse, lojalitet, passivitet, prestisje eller systemsvikt.

Figurene tilhører traumenes og satirens språk, ikke forvaltningens eller jussens. De er ikke nøytrale analyser, men uttrykk for hvordan offentlig makt kan oppleves når trygghet, tillit, ansvar og etterprøvbarhet bryter sammen.

Tonen er bevisst mørk, skarp, overdrevet og grotesk. Ironi, galgenhumor, rytme og gjentakelser brukes for å speile en opplevd absurditet. Korrupsjonsbegrepet brukes som bilde på tap av tillit og rettssikkerhet når sosiale og økonomiske rettigheter oppleves forvaltet uten reell etterprøvbarhet.

Ord og bilder som «ondskap», «nepotisme» og «krigsprofitering» brukes også som samfunnskritiske, moralske og kunstneriske uttrykk. De fungerer som metaforer for en opplevelse av tapt rettssikkerhet og tillitsbrudd, ikke som faktapåstander om konkrete personers skyld, hensikter eller karakter.

Rim, musikk, poesi, satire og mørk humor brukes for å gi form til søvnløshet, sorg, sinne, uro og avmakt etter en konkret og langvarig opplevelse av manglende forvaltningsmessig avklaring. Når en institusjon man skulle kunne stole på oppleves å svikte, kan spørsmålene fortsette å gå i ring: Hva skjedde egentlig, hvorfor ble det ikke rettet opp, og hvordan kunne et system som skulle bistå, ende med å gjøre hjelpen vanskeligere?

Prosjektet forsøker å bære traumet gjennom kunst, ikke erstatte manglende dokumentasjon, innsyn, klagebehandling eller kontroll. Der søvnløsheten gjentar det ubesvarte, hindrer kunsten at det eier hele natten.