Dagbok 22.09.2022

Jeg prøver å samle kaoset i ett spørsmål: Hvor er dokumentet og de klare retningslinjene kommunen gjentatte ganger har vist til?

Dokumentet som skulle forklare hvorfor kommunen ikke kunne følge nasjonale råd, føringer og oppfordringer om rask og effektiv bosetting. Dokumentet som skulle forklare hvorfor kommunen ikke kunne gjøre det IMDi beskrev som riktig fremgangsmåte ved avtalt selvbosetting. Dokumentet som skulle forklare hvorfor mennesker med privat bolig, kollektiv beskyttelse, tilknytning til kommunen og kommunens egen bekreftelse på at de var godkjent til å bo der, likevel måtte føres inn i en mottaksløsning via UDI — mens private hjelpere ble sittende med ansvar og utgifter.

Kommunen sa selv at den var «kjempefrustrert» over at bosettingen gikk tregt, og pekte på IMDi som «proppen». Samtidig ignorerte kommunen frustrasjonen fra innbyggere som forsøkte å bidra til nettopp rask og effektiv bosetting.

Vi ba ikke om særbehandling. Vi ba om at kommunen fulgte den ordningen myndighetene selv hadde lagt opp til, og som kommunen hadde sagt at den aksepterte.

Likevel ble det kommunen kalte en «hurtigløsning», i praksis en omvei. Bosettingen ble utsatt. Ansvaret ble flyttet over på private hjelpere. Muligheten til å få flere i sikkerhet ble vanskeligere, også økonomisk. Derfor står spørsmålet igjen, like enkelt som det er ubehagelig: Hvor er dokumentet?

Jeg spisser saken og spør etter de klare retningslinjene kommunen har vist til siden det første møtet. Retningslinjene som etter hvert utviklet seg til et dokument kommunen påstår å ha «svart på hvitt».

Først får jeg en ny påstand om at alternativ mottaksplass var den raske veien til bosetting. Altså en påstand om at det å utsette bosetting skulle være raskere enn å bosette. Så spør jeg igjen.

Jeg ber ikke om en ny fortelling om hva kommunen gjorde. Jeg ber om dokumentasjonen som viser hvorfor kommunen mente den måtte gjøre det motsatte av det nasjonale myndigheter og fagorganer hadde forklart. Jeg ber om å få vite hvorfor jeg, i stedet for å kunne bistå som privatperson og utleier, måtte tilrettelegge for en ordning UDI selv beskriver som noe man i utgangspunktet ikke kan få når man har oppholdstillatelse og kan bosettes i en kommune.

Til slutt kommer svaret. Dokumentet kommunen henviser til, skal være dokumentasjon for søknadsskjemaet der kommunen aksepterte midlertidig alternativ mottaksplass. Det er unntatt offentlighet. Og så kommer setningen som egentlig avslører alt:
«Jeg skal ikke bruke tid på å argumentere hvorfor denne løsningen ble valgt.»

Dokumentet som skulle forklare hvorfor jeg måtte fylle ut og sende søknad om en mottaksløsning etter kommunens veiledning, er altså blitt dokumentasjonen på at søknaden ble sendt — og unntatt offentlighet. Og hvorfor kommunen krevde en mottaksløsning ved aksept av bosetting, skal det ikke argumenteres for.

Der ligger kommunens definisjon av å «selvfølgelig bistå». Ikke ved å forklare. Ikke ved å dokumentere. Ikke ved å gjøre beslutningen etterprøvbar. Men ved å skyve mennesker som kunne bosettes, inn i en mottaksløsning, påføre private hjelpere ansvar og utgifter som hindret muligheten til å få flere i sikkerhet — og deretter nekte å redegjøre for hvorfor.

Det er en jævla tragedie. Kommunen er frustrert over manglende bosetting, men når mennesker faktisk står klare til å bosettes, med bolig, beskyttelse, tilknytning og et ønske om offentlig bosetting, blir problemet plutselig alle andres ansvar og man opplever en ansvarsfraskrivelse uten sidestykke: Forvaltningen definerer bistand ved å skjule mangelen på etterprøvbar kontroll bak en påstand om full kontroll. Når noen ber om å få kontrollert påstanden, lukkes døren.

Alt er riktig.
Vi skal ikke argumentere for våre valg.
Møt oss gjerne for mer dialog.

Så inviterer de til nok et møte. Men hva er poenget med nye møter når kommunen nekter å forklare valgene som ble tatt og påstandene som har blitt fremsatt i alle de tidligere møtene? Hva er poenget når lover, regler og nasjonale føringer blir møtt med udokumenterte meninger og oppfatninger? Hva er poenget med å sitte i samme rom med en forvaltning som kaller mottak for bosetting, omvei for hurtigløsning og manglende redegjørelse for svar?

De jeg hadde størst ønske om å kunne tilby sikkerhet, har reist tilbake til krigen. Da har jeg ikke tålmodighet med en forvaltning som definerer helvete som himmelen. Enda mindre når den ber meg møte opp for å diskutere hvor fin den mener utsikten er.

Praksisen med å flytte fokuset fra sak til person – og fra manglende redegjørelse til antatte intensjoner – tar kommunen med seg fra møtene og inn i e-postene. Kommunen nekter å redegjøre for saken, men spør i stedet hva mine intensjoner er med å hevde at kommunen har gjort feil.

Intensjonen var aldri skjult. Vi ba kommunen følge den nasjonale oppfordringen om å tilrettelegge for avtalt selvbosetting. Ikke fordi det var komplisert, men fordi det burde vært en selvfølge for en kommune som sier den aksepterer og ønsker å bistå.

Vi forsøkte å bistå mennesker på flukt med bolig, språk, transport, tid og praktisk hjelp. Vi forsøkte å gjøre det myndighetene ba folk om å gjøre i en humanitær katastrofe: få mennesker i sikkerhet, ikke inn i et byråkratisk mellomrom der ansvar, rettigheter og dokumentasjon kunne forsvinne mellom mottak og bosetting.

Jeg ba om forvaltningens mest grunnleggende plikt: Forklar valget som hadde så stor betydning for både flyktningers,  innbyggeres og kommunens økonomi, rettigheter og plikter. Vis grunnlaget. Gjør beslutningen etterprøvbar, slik at eventuelle misforståelser kan ryddes opp i.

Tragedien viser i stedet sitt sanne ansikt som administrativ selvsikkerhet: full kontroll fremstilles ved å unndra egne handlinger fra kontroll. Når saken ikke kan forklares innenfor forvaltningens egne premisser, flyttes blikket til den som spør.
«Jeg er usikker på hvilken intensjon du har med at du sier vi har gjort feil i bosetting.»

Det er hersketeknikk i forvaltningsdrakt: å gjøre spørsmålet mistenkelig, gjøre hjelperen til problemet, og la svaret forbli skjult.