Beware the rose

Dagbok 25.09.23

Etter halvannet år med spørsmål, dokumentasjon, purringer, motsigelser og manglende redegjørelse, blir saken endelig løftet ut av den lokale runddansen.
«Sitat postliste: Saken sendes Statsforvalteren i Nordland for vurdering. Begrunnelse for vedtaket: Det er et ønske å få dette vurdert fra andre og få avsluttet sak. Dette er en påkjenning og har tatt og tar mye ressurser i organisasjonen.»

På papiret høres det nesten betryggende ut.
Det er et ønske om å få saken vurdert av andre. Et ønske om å få den avsluttet.
Saken har vært en påkjenning. Den har tatt og tar mye ressurser i organisasjonen.

Jeg burde kanskje bare kjenne lettelse.
Og det gjør jeg også.
Litt.

Men ironien er en tragedie i seg selv.
Hele saken dreier seg om at kommunen aldri traff et etterprøvbart enkeltvedtak som kunne bringe saken til Statsforvalteren på vanlig måte.
Avgjørelser med stor betydning for plikter og økonomi ble håndtert uten vedtak, begrunnelse eller klageadgang.
Slik ble saken i praksis unndratt ordinær forvaltningsmessig kontroll.
Likevel endte det med at de måtte sende den til Statsforvalteren.

Kommunen ønsker avslutning.
Vi ønsker en lovlig start, oppreisning og muligheten til å få flere i sikkerhet uten urimelige kostnader.
Det er vanskelig å ikke se satiren i det.

Først når frustrasjonen får form som parodi, kunst og offentlig satire, blir det plutselig mulig å be om ekstern vurdering.
Ikke da behovet for vedtak var åpenbart.
Ikke da barns rettigheter forsvant i regnestykket.
Ikke da økonomiske ytelser ble gitt uten individuelle hensyn.
Ikke da private ble stående med ansvar de aldri skulle hatt.

Men nå er saken også blitt en påkjenning for organisasjonen, ikke bare innbyggere.
Statsforvalteren behandler ikke meninger, oppfatninger og løsrevne tolkninger av metaforer eller satiriske virkemidler.
Skal Statsforvalteren vurdere saken, må kommunen gjøre noe nytt, bruke tid og ressurser på saksbehandling.

Så jeg prøver å være positiv.
Kanskje dette endelig fører til at innbyggernes rettssikkerhet blir ivaretatt.
Kanskje saken endelig kan bli ført inn i et forvaltningsmessig spor:
Hvilke henvendelser forelå? Hvilke vedtak ble fattet?
Hvilket rettsgrunnlag bygget kommunen på?
Hvilken klageadgang fikk de berørte?
Hvordan ble barns rettigheter ivaretatt?

Men jeg klarer ikke å glemme tornene.
For en rose kan være vakker.
Den kan lukte ansvar.
Den kan se ut som forsoning.
Men griper man den uten å se etter, stikker den fortsatt.

Det viktigste er uansett at kommunen ser ut til å ha innsett at saken trenger en ekstern vurdering.
Endelig er den løftet inn i et spor som kan gi en verdig avslutning.
Et spor som krever noe kommunen har unngått hele veien:
Etterprøvbarhet.