Behind closed doors
Hvorfor får man ingen tilbakemeldinger fra dem som lover å stille spørsmål? Hvorfor kan de ikke følge statens retningslinjer og loven, slik at de som har familie og venner som er utsatt for den største humanitære katastrofen siden andre verdenskrig, kan få bearbeidet sorgen og fokusere på å få sine i trygghet? Når alle statlige etater er tydelige på hva de må og skal gjøre når de aksepterer og sikrer millioner, hva kan da være viktigere enn å rette opp i feilene og følgefeilene som oppstår når det diktes opp retningslinjer som sier det motsatte? Hvorfor er det ingen som stiller spørsmål når usannheter etter usannheter blir presentert for å forklare hvorfor kommunen ikke kan følge statens retningslinjer og gi den hjelpen de har sikret tilskudd til å tilby? I de fleste velfungerende samfunn tas det spesielt hensyn til aleneforsørgeres behov, hvorfor stiller ingen spørsmål når det er de med barn som rammes hardest? Hvordan har de samvittighet til å sprade smilende rundt, samtidig som de tillater og legger til rette for at kommunen kan fortsette med å urettmessig profitere grovt på dem som opplever sitt livs mareritt? Denne dobbeltmoralen reiser spørsmål ved deres integritet og engasjement for de verdiene de har hevdet å stå for. Å tillate urettferdighet, samtidig som de opprettholder en fasade av kontroll og troverdighet, undergraver tilliten mellom organisasjonen og samfunnet som de egentlig skal tjene. Dette er ikke bare en administrativ svikt, men også et skremmende eksempel på alvorlig etisk svik, der rettighetene til samfunnets mest sårbare nedprioriteres av hele organisasjonen. Hva diskuterer de egentlig når de samles bak stengte dører? Almås Jan Helge www.therapyinrhyme.com
Posted by Therapy in rhyme on Wednesday 12 February 2025
